..tilbake fra lala-land

.. og i dag skal eg slå et slag for mental helse. Jeg har nå kommet inn i statistikken for personer som har gått gjennom (og går gjennom) en depresjon. Jeg trodde aldri dette ville skje meg. Jeg har en nydelig familie og en jobb jeg elsker, og dette hjelper meg selvsagt veldig nå når jeg klatrer opp igjen. I løpet av de siste tre årene har jeg gått gjennom mange tunge slag, og i utgangspunktet tenkte jeg at jeg taklet det fint, sammen med min mann. Jeg var derimot ikke klar over hvor mine egne grenser gikk, og trodde vel aldri at jeg skulle tømme reservetanken så til de grader. Det hele var utrolig tungt å takle for meg som alltid har hatt kontroll, oftest der noen rundt meg hadde mistet sin. Jeg har alltid vært glad for å være en støttespiller til alle rundt meg, og da var det tungt å svelge at jeg selv plutselig ikke klarte å hjelpe de rundt meg. Jeg sto plutselig uten fotfeste, og klamret meg til min mann. Han har taklet det så utrolig flott, og bevist en gang for alle det vi lovte i kirken for snart 4 år siden.

Jeg skjønner jo nå at jeg drev meg selv veldig hardt. Mine tre stoltheter, som ikke engang egentlig er mine, de er min manns fra et tidligere ekteskap, mistet sin mamma i 2008. Jeg var knust av å se hva de gikk igjennom og gjorde alt jeg kunne for at de skulle komme seg på beina igjen. Det jeg har sett i ettertid, etter samtaler med min psykolog, er at min oppvekst som er å regne som en fantastisk trygg og kjærlighetsfull oppvekst, har stått for meg som malen på et lykkelig liv. Dette er selvsagt noe jeg har tatt inn i den nye familien min og prøvd å gi de det samme som jeg fikk. Det som gikk opp for meg var at jeg så desperat ønsket at de skulle ha det like trygt og godt og idyllisk som meg selv, at jeg trodde jeg kunne "fikse" det at mamman var gått bort. Det er utrolig vanskelig å se på barnas sorg, og vite at de selv må komme seg gjennom dette, og finne en måte å ta med seg sorgen sin på, og leve med den, men jeg vet jo samtidig at jeg ihvertfall gjør det jeg kan med å elske barna som mine egne, og gi de det de trenger av kjærlighet og støtte, når de trenger det. Det har hjulpet meg godt på vei at de vet dette. At jeg føler at de stoler på at jeg blir værende for dem, og at de verste pubertetsutblåsninger på meg faktisk er et bevis på akkurat dette. De tør å eksplodere fordi de vet at det ikke jager meg bort. Det svir dog, det skal gudene vite, å høre at jeg ikke er moren og aldri kommer til å bli det, og at jeg ikke forstår. Trøsten er at dette er noe jeg vet skjer selv med biologiske mammaer og heldigvis får jeg (nesten) i alle tilfeller en  unnskyldninger eller en lang samtale med utgang at de er glad i meg.

Det var selvsagt ikke bare dette som gjorde utslaget, for dette var noe jeg hadde gått inn i med åpne øyne, det er forresten tilfelle med alle de andre utfordringene jeg tok på meg. I 2004 begynte jeg som lærer ved en kulturskole, og hadde sangelever, barnekor, saksofonelever og teatergrupper. Jeg hadde 85%stilling, noe som gjorde at jeg hele tiden hadde en eller to jobber til for å fylle opp. Jeg var innom videregående skole i et par år, og hadde også elever ved en folkehøyskole i 2 år. Gleden var derfor stor da jeg fikk uttelling for alle mine prosjekter igangsatt på kulturskolen og ble ansatt som prosjektkoordinator i en prosjektstilling i 2008. Sommeren 2009 ventet eg spent på svar om jeg hadde gjort meg så uunnværlig som jeg ønsket å være, og at jobben ble gjort til en fast stilling. Samtidig som jeg jobbet for å være alt kulturskolen trengte, prøvde vi også å gjøre en drøm til virkelighet. Jeg og min mann hadde prøvd å gjøre familien enda større, og i mars ble vi godkjent til prøverørsforsøk. I siste skanse før selve forsøket skulle det gjøres en rutineundersøkelse med celleprøver av meg. Desverre var dette en ny bom på veien, for de fant celleforandringer og jeg ble operert i juni den sommeren. Dette betydde at prøverørsforsøket ble lagt på is til de visste at de hadde tatt alt som måtte bort. Samtidig gikk vår mellomstemann inn i en svært tung senreaksjon på dødsfallet til sin mor, og mange lange netter og tunge morgener fulgte. Jeg søkte på Produsentstudiet for å ta prosjektledelse, slik at jeg var enda mer atraktiv til stillingen dersom denne ble utlyst fast, og kom inn. I August kom endelig svaret, stillingen ble utlyst fast, og etter et jobbintervju satt eg tilbake i kontorstolen med store planer for kulturskolens fremtid.



Jeg tok da prosjektledelse ved siden av jobben, og da det i november var  sluttføring av en av mine større prosjekter(74barn satt i et kor sammen med et profesjonelt orkester til en helaftens forestilling med solister og skuespill, alt regissert og planlagt/organisert av meg, samtidig som jeg hadde det musikalske ansvaret) hadde jeg samme uke et arbeidskrav på høyskolen, og jeg fikk de første tegn på at jeg burde bremse ned. Dette var på min 30 årsdag, og jeg klarte hverken å spise eller sove disse dagene, og da det hele var over gikk jeg helt i kjelleren i et døgn, men klatret opp igjen. Selvsagt var det nettopp da jeg burde tatt meg en timeout, men som sagt, jeg visste ikke hvor grensene mine gikk, og det er lett å være etterpåklok.. Ved hjelp av fantastisk flotte assistenter, rodde vi det hele iland toil strålende kritikker, og jeg kunne gå jula i møte med senkede skuldre. Jula er selvsagt noe jeg, etter barnas mamma gikk bort, har hatt blandede følelser for. Jeg har alltid elsket jula og juleforbedelsene, og ønsket at barna skulle delta slik som jeg hadde minner om ved juleforberedelsene sammen med min familie, men jula er selvsagt en tid da vi savner de som ikke er med oss lenger, og mine tre gull er selvsagt inget unntak. Denne spesielle jula var derimot en av de første der vi gjorde alt sammen. Barna pynta treet sammen, og fniste og lo. Det gav meg utrolig mye å se dem sånn. Da var eksamen over, jeg hadde fått god karakter, fast drømmejobb og hadde en nydelig familie, og det eneste skåret i gleden akkurat da, var at vi gikk januar i møte med bare en inntekt. Etter å ha drevet firmaet sitt i 10 år, ble firmaet begjært konkurs i desember. Så kom 15.mars 2010. Da fikk jeg bekreftet det jeg allerede visste. Vårt nest siste prøverørsforsøk var resultatløst, så tre måneder med hetebølger, følelsessvingninger, kvalme, skjelvinger og bivirkninger av medisinene, var bortkastet. Jeg var på jobb og hadde akkurat gjort de siste forberedelsene for våre 21 lærere og 800 elever som skulle i sving i løpet av uken som kom. En siste øvelse med barnekoret, så skulle eg ta en velfortent pause i helgen. Det begynte med synsforstyrrelse og skjelvinger og i løpet av knappe 20 minutter bare gråt eg. Jeg klarte å ringe min mann og få ham til å hente meg, og da eg hørte stemmen hans falt jeg helt sammen og hadde mitt første panikkangst-anfall. Hva det var som skjedde, visste jeg ikke da, men eg var helt sikker på at eg ikke skulle sette meg i min egen bil og kjøre hjem. Jeg hadde mistet all kontroll og var så utrolig redd fordi jeg ikke visste hva som foregikk. Vi dro rett til legen, og han sa ikke noe om hva det kunne være, bare at det var stress og at jeg skulle dra hjem og slappe av i helgen. I tiden som kom skulle eg måtte prøve å forklare meg til 4 ulike leger og da påsken kom, var det så ille at min mann ikke kunne dra fra meg, og siden han ikke hadde fast jobb da, gjorde det at han var bundet på hender og føtter de dagene han ikke var på sin deltidsjobb. Han satt sammen med meg gjennom panikkanfall på panikkanfall, og til slutt googla han det jeg kunne fortelle han av hvordan det foregikk, og vi fant for første gang ut hva dette var, og at det var andre der ute som hadde det på samme måte som meg. Noe endret seg da, men jeg visste fremdeles ikke hvorfor dette skjedde og hva jeg kunne gjøre for å stanse det. Etter et halvt år sykemeldt, og mer eller mindre fullstendig tiltaksløs og trist, klarte jeg fremdeles ikke å se at jeg hadde kommet noe vei, og var om mulig enda mer deprimert. Nå var jeg kommet dit hen at jeg ikke hadde noe selvtillit og følte meg som en byrde i alt jeg gjorde. Nå hadde vi hatt sommer"ferie" og eg kjente det at ting ble bare verre og verre, og tanken på at min mann skulle begynne i full jobb, gjorde meg pissredd! Etter bare en uke, der både svigermor og venninner og venner bytta på å holde meg med selskap, skjønte vi at nå trengte vi hjelp. Jeg lå en helg helg på soverommet og gråt, hyperventilerte og kastet opp, og da mandag morra kom, visste vi ikke annet enn å få legen på hjemmebesøk, og han sendte meg på sykehus der jeg fikk beroligende og intravenøst næring i et døgn. Med litt hjelp fikk jeg sove noen timer, og tirsdag fikk jeg plass på døgnavdelingen ved sykehuset. Der var jeg i en måned. Jeg gråt fordi jeg var alene, jeg gråt fordi jeg følte at jeg ødela for de hjemme, ikke klarte jeg å være hjemme, og ikke klarte jeg å være borte fra dem. Alt var feil, og de 7 første dagene følte jeg bare at jeg falt. De som arbeidet der var utrolig flotte, og jeg fikk snakke når jeg trengte det, og etter hvert løsnet det. Jeg kjente rett og slett meg plutselig helt maktesløs, og at ingen kunne hjelpe meg, og det faktisk bare var meg selv som kunne gjøre noe med det. Noe snudde da. Jeg gikk turer hver dag i en park like ved sykehuset, og dette tror jeg var mye av grunnen til at ting lysnet.

Min tid innlagt på døgnenheten har gjort meg mye mer obs på alle de andre der ute som er "flink jente". Jeg fikk gang på gang beskjed om; "lille venn, jeg kunne sagt til deg at du kom til å ende her, slik som du har holdt på. Vi får bestandig inn sånne som deg. vi kaller det snill-pike-syndromet, og nå skal du lære noe.." Noe av det viktigste av lærepengene jeg har fått er min fantastiske evne til å ha dåprlig samvittighet for alt mulig. Dette fikk eg beskjed om å gjøre noe med. Hvem i huleste hjelper det at du har dårlig samvittighet? Ikke deg, og ikke den du har dårlig samvittighet for, og alt i alt er dårlig samvittighet en uproduktiv tanke. Så til dårlig samvittighet: HUT DEG UT

Jeg har nok lært utrolig mye av tiden som har gått, men nå når jeg har vært utenfor kanten, vet jeg liksom at den er der, men ikke hvor langt unna den er? Dette gjør at eg er noe over gjennomsnittet engstelig for å gå i de samme fellene igjen, og derfor har jeg fremdeles våkenetter og trenger hjelp til å sove natta gjennom. Jeg vet ikke om det hjelper å lese om andre, men jeg følte ihvertfall for å fortelle min historie, og om det kan hjelpe noen andre at jeg er åpen om det, er jeg veldig glad for det. Jeg har valgt å være åpen om min depresjon, og de som har spurt har fått svar. jeg har møtt utrolig mye forståelse, og ved å være såpass åpen som jeg har vært, har jeg også fått tilbakemeldinger fra mange som har hatt det på samme måte. Så om noen der ute kjenner seg igjen i noe av det jeg har valgt å fortelle om her, hold ut! en av de tingene eg kjenner hjelper å tenke er: Ingen depresjon varer evig! Man er nødt å komme ut av det med en ny innsikt.

Det var det.. Nå er det turen oppover som skal fokuseres på, og alle de små seire i hverdagen.
Takk for meg ;)

den er ikke sterk som ikke vet om sine svake sider..

Høsten er her..

..og med den kommer mørket her nord og timer i stuen med levende lys og fyr i peisen. Tar meg derfor tiden til å blogge litt, og denne bloggen vil være en liten reise i tid for meg. Da jeg var rundt 13 år, begynte jeg å skrible ned noen vers på papiret, og siden den tid har jeg skrevet ut mange små og store bøker med tekster og dikt. Jeg hadde engang ambisjoner om å få alle diktene mine samlet, og drømte da om å samtidig bruke bilder jeg både malte og tok av personer som har betydd mye for meg opp gjennom tiden.

Dette vil bli den spede begynnelse på å friske opp igjen i denne lille hobbyen. Ting vil nok ikke komme kronologisk, men det skal heller ikke være meningen. Mange av tekstene var direkte resultat av at noe måtte fordøyes, men langt fra alle er det meningen at skal være direkte til personer. Jeg synes det er godt å sette ord på følelser, og er bare glad dersom andre kan finne trøst eller kjenne seg igjen i det jeg skriver..

Ha en deilig tid i høstmørket med familie og venner. Det skal ihvertfall jeg..